Det begynner å bli et liv, sa Ole Paus.

(Foto: Odd Nordeide)

"Det begynner å bli et liv. Det begynner å ligne en bønn", sa Ole Paus, og jeg kunne ikke ha vært mer enig. Å føle at du er på riktig vei. At livet er rikt på mening. Jeg følger tidevannet, medstrøms. Alt må ikke være motstand. Er det riktig så er det riktig. Og allikevel er det utfordringer. Grensene for eksistens blir ofte utfordret. Lykke og sorg flettes sammen til en enhet som gir livet en følelse av dyp rikdom og glede men også mørke dager. Jeg forsøker å se på utfordringer slik vann finner frem overalt. Det gjør de tunge dagene lettere å akseptere.

Å være 20 år var vanskelig. Det meste var uprøvd og usikkert. 30-årene var begynnelsen på ansvar

med barneføtter som løp raskere enn tankene kunne fly. 40-årene er gjenfødelse og nyskapelse der alt kjennes sterkt, nytt og riktig. Men med alderen kommer også mørket nærmere, avskjedene oftere..

(Odd synger på Café Valstad under Sørumfestivalen 2013. Foto: Jørgen Kirsebom.)

Odd og jeg traff hverandre i 2006 og er i dag samboere. Som duo, derimot, startet vi først opp høsten 2012. I begynnelsen sang vi begge på engelsk. Vi sang egne sanger men også tolkninger av andre artisters sanger, f.eks. Leonard Cohen, Tom Waits, og Anais Mitchell. Det var allikevel duoen "The Civil Wars" (Joy Williams og John Paul White), som med sin americana-/folkpregede musikk, i begynnelsen, inspirerte oss mest med sine fantastiske nedstrippede sanger, der gitar og stemmer ofte var de eneste instrumentene. Tekstene og harmoniene var viktigst. Nærheten til publikum likeså. Det var også Joy Williams concertinaspill som inspirerte meg til å anskaffe en Concertina Connection Jackie selv. Dessverre ble duoen oppløst i 2014. Et stort tap for verden og den musikalske scenen. Du finner mer om duoen her: The Civil Wars .

Under finner du en fantastisk fremføring av deres "Barton Hollow" (musikken starter på 2:21):

De senere årene har undertegnede slitt med artrose i fingrene noe som gjør at gitarspillingen forringes pga smerte og svakhet i fingrene. Du ser meg derfor sjelden på scenen med en gitar i hendene i disse dager. Men når noen dører lukker seg åpnes nye. Og det er Odd som er gitarspilleren hos oss og briljerer med sitt følsomme vakre spill. Jeg pleier spøkefullt å si at jeg har en Tom Waits i stuen. Hans tolkninger av Waits sanger er noen av de beste jeg har hørt, men så er jeg selvsagt inhabil da.

Jeg har to store svakheter. Jeg kan ikke gå forbi blomsterbutikker eller musikkforretninger. I tillegg til nevnte concertina er nå instrument-beholdningen, hjemme hos oss, utvidet med bl.a.: ukulele, bass-ukulele, pianotrekkspill, torader, djembe + diverse perk og gitarer selvsagt. Og bursdagsgaven min, en Ocean drum, er på vei mot Oslo. Målet er å øve på concertina og ukulele litt hver dag i året som kommer. Å kalle det et nyttårsforsett vil jeg ikke. Å love mer enn jeg kan holde har jeg forsøkt å slutte med..

Ønsker dere alle en fantastisk dag!

Vega

Obs! Meld deg gjerne på e-postlisten vår for å følge med på hva som skjer med musikken vår, når vi legger ut nye innlegg i bloggen vår osv.